Og i minnenes krans er dens navn flettet inn
hvor dens barn enn har ferdes på jord.
Ja,når sjømannen dro for en føyelig vind
ble hans hu ved dens holmer og skjær.
Men det blånende hav bakom holmenes vern,
tenner blodet i lengsel og brann.
Da går ungguttens øye mot synsranden fjern
og hans lengsel til fremmede land.
Og ad åre han heiser sitt seil og hver klut
og han nynner til gangspillets sang
Og så stevner hans skip mot det fremmede ut,
mens hun vinker farvel enn engang.
Men når landet gled ned imot havbrynets kant
og for øyet ble diset og dimt,
Skinnet "Flekken" ennu til den også forsvant
som en prikk i det tåkete skimt.
Og om tidenes skiften har preget vår by
deres kår som her bygger og bor.
Ei ble rokket vår sjømannstands navn eller ry,
som den første ved rigg og ved ror.
Mange slekter er født og er smuldret til støv
siden den gang vår by fikk sitt navn.
Ja, to hundrede ganger har de skiftet løv
disse åser som kranser dens havn.
La oss møtes idag under vårhimlens sus
la oss be for for vår elskede by.
Og la klokkenes klemt fra det eldgamle hus
bære hjertenes ønsker mot sky.